Lyder fra Ekkokammeret

Av Hans A. Børretveit

Det er formiddag i begynnelsen av juni. Jeg møter Kristian William på et av hans stamsteder, Samson på Kaien, hvor han allerede har bestilt seg eplekake med is, samt kaffe mocca. For de som kjenner Kristian vet at han er svak for kaker, og moccaen har fulgt kafèlivet siden han var bibliotekarstudent i Oslo.

Nå er det snart to år siden du opprettet bloggen Stillheten bortenfor, og det siste halve året har den vært godt besøkt. Hva tenker du om det?

Kristian ser ut av vinduet før han svarer: – Jeg er glad noen leser bloggen min. Selv om jeg ikke får så mange tilbakemeldinger, så er det et ekstra spenningsmoment å sjekke statistikken som bloggen genererer. Jeg er ingen rosa blogger, og jeg ønsker heller ikke tjene penger på det. Jeg gjør det mest for egen del –  å skrive inn i et ekkokammer, og jeg er litt overrasket at folk finner fram til bloggen.

Kristian forteller videre at han hadde en blogg tidligere kalt tilfluktsrom, men pøste ut med tekst og bilder.

– Den ble bare helt uoversiktlig for både meg og leserne. Nå har jeg funnet min form. Glimt fra hverdagen min, og et og annet bilde popper opp under gråtoner. Fotografi er en av mine hobbyer. Helst svart-hvitt, men jeg prøver å ha et øye for detaljer. Han forteller videre at på ønskelisten for framtiden så står et nytt kamera høyt oppe. Kristian tar seg en kakebit, og smaker forsiktig på den kalde isen.

Men du skriver lite om fred, politikk og religion og sånn? Kristian får et tenkende blikk og skyver isen litt fram på det altfor store hvite fatet. – Tja. Jeg ser nyheter. Jeg leser morgenbladet. Og jeg har jo mine meninger om foreksempel Trump, eller for den del hva slags twistbit som er den beste. Men bloggen er blitt et fristed for sånt. Jeg skriver jo litt om kinofilmer. Men politikken lar jeg andre ta seg av. Jeg tror blogg og andre sosiale medier egner seg lite til politiske diskusjoner. Jeg er gammeldags kanskje sånn sett.

Du nevnte kino. Men du er utdannet bibliotekar og jobber litt som tilkallingsvikar ved folkebiblioteket innimellom. Du burde kanskje drive med litteraturformidling på bloggen din? – Jeg har vært inne på tanken. Men jeg leser skremmende lite for tida. Det er alltid en bok på nattbordet som jeg sluker noen sider av før jeg skal sove. Det går jo mest i krim. Men den «nye» krimmen syns jeg er blitt heseblesende og actionfylt, så jeg foretrekker vel helst en god detektivhistorie. Men å formidle litteratur er krevende, så jeg har ikke brukt så mye energi på det nei.

Det er rolig på Samson nå. Kristian får i seg mer kake og litt mocca.  – Hvor er bloggen din om tre år?

– Si det. Kanskje har jeg gått lei da. Men jeg håper jeg enda skriver. Tar bilder, og lager kreative lyder i ekkokammeret mitt. Jeg har jo ingen «faste» spalter eller forpliktelser, og skriver når jeg føler for det. Jeg lever jo ikke et kjempespennende liv sånn sett, men setter pris på hverdagen og stillheten i hverdagen også. Det er en balansegang som jeg er blitt mye flinkere å dyrke i det siste. Noen ganger tenker man jo om livet sitt at man gjerne skulle gjort ting annerledes, og andre ganger bekymrer man seg om framtiden. Men jeg har funnet ut at det beste er å leve her og nå, og seile framover med vinden i sakte fart.

Du har leddgikt og fått operert inn et kunstig innvendig ankelledd. Hva har dette gjort med deg? – Jeg har hatt en del smerter, og før operasjonen var det litt gale. Jeg tenker ikke så mye på det nå. Jeg føler meg «frisk» nå. Et og annet ledd vil nok murre litt og forstyrre hverdagslivet mitt innimellom, men friskhetsperspektivet er viktig å beholde. Jeg tenker ikke på de tingene jeg ikke kan gjøre. Jeg har faktisk gjort mye i livet mitt. Jeg har for eksempel stått på snowboard i Østerrike, og ellers reist en del. Jeg setter pris på de gode periodene i livet mitt. Det trumfer de negative.

Kristian har tidligere studert i Oslo, og er opprinnelig fra Finnmark. Savner du hovedstaden eller Finnmark? – Jeg savner nok folkene der mer enn å bo der. Finnmark har dog sin sjarm og Oslo blir for hektisk. Kanskje det er noe med alderen min også. Man setter pris på andre ting nå enn da jeg var tjuefire eller fjorten og var litt «all over the place» i tanker og hverdagsliv. Enn så lenge har jeg funnet roen på Stord og trives her. 

Kristian får i seg resten av kaka. Hva nå ? – Jeg er glad i livet. Det er klart at livet byr på mange utfordringer. Men jeg ser framover. Og om det skulle være noen mørke skyer i horisonten, så er jeg bedre rustet for dårlig vær enn før. Jeg støtter meg på en god familie og mange gode venner så det kjennes trygt.

Kristian William ser på klokka og skal videre. Han plukker opp treningsbagen og tar på seg solbrillene fra Marc Jacobs, og forsvinner i stø kurs retning Sport-Treff. Gleden av bevegelse. Akkurat, her og nå. Stille sommerdag på Leirvik. Duse lyder fra Kristian sitt ekkokammer på verdensveven. Her og nå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s